Grønn politikk: Kun for de gale?

Valget i Storbritannia endte dårlig for miljøpartiet «the Green Party», til tross for at partiet så en firedobling i antall medlemmer i løpet av det siste året, til mer en 60.000.
Paradoksalt er det jo ofte slik at økende medlemstall ikke fører til verken bred støtte blant velgerne eller mer politisk makt.
I januar viste meningsmålinger at de grønne hadde støtte blant mer en 10 prosent av velgerne. Når det kom til stykke fikk de bare 3.8 prosent av stemmene, og de har fortsatt bare en representant i underhuset.
I løpet av valgkampen kunne signalene fra en gretten konservative presse gi inntrykk av at grønne tanker er forbeholdt samfunnets dårer, og at det er derfor partiet slet.
Uketidsskriftet The Spectator og tabloiden The Daily Mail har begge kalt partiet og dets politikere gale, med noe forskjellig ordvalg: magasinet valgte ordet «bonkers» mot avisens «barmy». The Daily Telegraph beskriver for sin del det grønne partiet som en «Looney Tunes» allianse av druider og Trotskyister.
Men kanskje er det heller slik at det faktisk er miljøbevegelsen som har fingeren på pulsen, og som forstår hva som skjer her i verden - ikke bare blant velgerne men også innen næringslivet?
I så fall er det den konservative presse og mang en ledende politiker som har mistet overblikket.
Tradisjonelt har de konservative mediene snakket næringslivets sak, mens miljøvernerne har stått på barrikadene i kampen mot kapitalismens destruktive grådighet.
Miljøspørsmål er relevante også for konservative landeiere, kokainsniffende finansfolk og nasjonalistiske innvandringsmotstandere.
Grønne verdier er nå allemannseie og bærekraftige prinsipper anses for tiden som verdifulle, også blant kapitalister.
Følgelig samarbeider mange av verdens største selskaper aktivt med miljøbevegelsen.
Mens britene gikk til urnene den syvende mai, arrangerte miljøorganisasjonen WWF møte med 29 ledende internasjonale selskaper i Göteborg for å finne løsninger i forkant av klimatoppmøtet i Paris i desember. Der skal verdens ledere bli enige om en ny klimaavtale.
Blant støttespillerne til WWFs globale klimaprogram Climate Savers finner vi selskaper som Coca-Cola og Nike, eller Sveriges Volvo og SKF.
I Norge ser vi tilsvarende dialog mellom Bellona og selskaper som Jotun, Kværner og Hafslund. I USA samarbeider The Nature Conservancy med Harley Davidson og Macy´s. I Storbritannia støtter Eurostar Friends of the Earths sin «Tread Lightly» kampanje. Diskusjoner om bærekraftig næringsliv og økonomisk vekst er dessuten nå en viktig del av World Economic
Forums program i Davos.
Næringslivet ogmiljøvernernaktivistene er åpenbart ikke alltid enige om alt.
Private selskap mener for eksempel gjerne at miljømessige tiltak må være bærekraftige også i forhold til samfunnsmessige, juridiske og økonomiske kriterier.
Det er ikke bare slik at de folkevalgte introduserer lover og regler som krever at næringslivet tar miljøspørsmål på alvor. Forbrukere forventer også at næringslivet bidrar til løsninger som kommer både miljøet og fellesskapet til gode.
Tre av fire forbrukere sier at selskaper og deres merkevarer må være miljøvennlige. Nesten to tredjedeler sier at de bare vil kjøpe varer som appellerer til deres tro, verdier og idealer, ifølge en GfK undersøkelse som spurte 28,000 mennesker i 23 land.
For det private næringslivet handler dette om langsiktig markedstilpasning. Mange tror nå at det er de grønne selskapene som vil være morgendagens vinnere.
Grønne initiativer har derfor gått fra å være utgiftsposter til tiltak som styrker selskapenes konkurranseevne. Dette rimer godt med de grønnes argument, nemlig at skiftet til en bærekraftig lavkarbonøkonomi vil sikre både økonomisk vekst og skape arbeidsplasser.
Miljødebatten karakteriseres følgelig ikke lenger først og fremst av uenighet mellom næringslivet og aktivister. Miljøbevegelsen går i takt med både folket og firmaene de jobber for. Grønne verdier er ikke lenger forbeholdt druider og Trotskyister.