Det handlet ikke bare om EU, men om krav på respekt og ønske om kontroll


EU-valget i Storbritannia er over. Ingen vant.

Et splittet folk står igjen, delt i to av en folkeavstemning de færreste ville ha og enda færre ba om.

Nesten halve befolkningens håp om fremtiden er blitt gruslagt.

Og resten, de som stemte for en uavhengig fremtid for Storbritannia utenfor EU, vil spørre seg selv: Hva er det vi har gjort?

Salg av Storbritannia

Storbritannia står i dag på bunnen av et svømmebasseng. I går hoppet de i det, uten å bekymre seg for om det ville være tomt. Uten tanke på hvordan det kunne fylles. Med et håp om at de ikke ville drukne når regnet kom.

Finansmarkedene stuper. Ingen misliker usikkerhet mer enn City, som finanssektoren her kalles, og nå som ingen vet hva som vil skje fremover, er det salg som teller.

Salg av aksjer, salg av pund, salg av Storbritannia.

Blind optimisme

Ut-kampanjens håp var bygget på blind optimisme.

Til tross for at valgkampen varte i fire måneder var det ingen fra Brexit – Britisk exit – kampanjen som noensinne la frem en plan om hva som ville skje og hva som ville bli gjort.

Det er klart at verdens femte største økonomi vil klare seg, sa de.

Og så fokuserte de, tilsynelatende kynisk, på temaer som fremmedfrykt, politikerforakt og avmakt, med hyppige angrep på immigranter, på byråkrater i Brussel og på en løgnaktig elite bestående av det de beskrev som tvilsomme eksperter, grådige finansfolk og politikere som ikke forsto vanlige folk.

Ikke rart folk reagerte

Det hele sto i sterk kontrast til inn-kampanjens argumenter, som stort sett var rasjonell og faktabasert. I hvert fall ifølge dens tilhengere.

Men for mange fortonet inn-kampanjen seg i stedet som både overdreven og overbærende.

Skråsikre næringslivsledere, tenketanker og advokater og det store flertall av politikere, la frem godtatte sannheter, som at Brexit ville lede til en smertefull økonomisk nedtur, og at EUs kompliserte byråkrati faktisk var demokratisk.

Brexits støttespillere ble dessuten hånliggjort. De manglet visstnok evnen til å forstå vanskelige argumenter, og dessuten var de rasister.

Det er ikke rart at folk reagerte med å stikke to fingre i været til eliten, før de taktfast marsjerte sin egen vei.

Gjensidig latterliggjøring og en dyp mangel på tillit og respekt førte snart til at opp-pisket frykt, frustrasjon og sinne fortrengte Britenes sedvanlige toleranse, pragmatisme og gode lynne.

Naturlig nok førte det hele til en meget anspent og til dels aggressiv atmosfære. Det var åpenbart langt fra konstruktiv.

Den eplekjekke atmosfæren forsvant

Sjokk og selvransakelse

Alt forandret seg den 16. juni da den 41-år-gamle politikeren Jo Cox ble myrdet av en mann som nektet å si annet en «død for forrædere, frihet for Storbritannia» da han ble stilt for retten. Cox hadde vært en anerkjent forkjemper for et multikulturelt samfunn og for asylsøkeres rettigheter.

Britene var i sjokk.

Frustrasjonen og sinnet roet seg noe, og en slags selvransakende anger tok over.

Kunne det være en sammenheng mellom mordet og valgkampens retorikk? Hadde vi ikke hørt utsagn formulert for å skape mistro til muslimer, som pisket opp frykt for utenlandske terrorister, utsagn som til tider bar preg av høyreekstremisme?

Kanskje hadde inn-kampanjen også gått for langt i sin egen retorikk?

Var det virkelig sannsynlig at Brexit ville føre til at skottene ville forlange et nytt uavhengighetsvalg, at det ville gjenvekke eksplosive krefter i Nord-Irland, at Storbritannia ville falle fra hverandre?

Var det virkelig sant at et uavhengig Storbritannia ville ha vansker med å forhandle frem gode handelsavtaler med EU, med USA, med Kina, med India, med resten av verden?

Pragmatikken var tilbake. Den eplekjekke atmosfæren forsvant.

Ut-kampanjen gikk straks tilbake i meningsmålingen, og både pundet og aksjemarkedet, som var svake på grunn av en overveldende Brexit-frykt, steg umiddelbart og holdt seg sterke helt frem til stemmene var levert en uke senere.

Folkets frykt var ekte

Valgnatten startet bra for inn-kampanjen. Meningsmålingene pekte mot en marginal seier; 52 prosent av stemmene mot 48 prosent for dem som ville ut. Pundet og aksjemarkedet hadde styrket seg kraftig i løpet av dagen.

Til å begynne med var valgnatten preget av et bredt ønske om gjensidig tilgivelse, etter en tverrpolitisk kampanje preget av overdrivelse og, ja, til tider reinspikka løgn.

Ledende politikere snakket om ryddejobben som lå foran dem. Hvordan de kunne legge intern strid bak seg for å fokusere på nye utfordringer, hvordan de kunne ta fatt i befolkningens bekymringer etter en bitter valgkamp som hadde truet nære vennskap både innen politikken og ellers i samfunnet.

Det var de gamle som ville ut av EU, ble det sagt. Eller arbeiderklassen. Det var de uten utdanning, det var de som bodde i Nord England.

Det var dem, og ikke oss.

Det var en sjeldent ærlig åpenbaring av det britiske samfunn som lenge, kanskje alltid, har vært preget av konflikt mellom de mektige, rike som tar beslutninger og resten.

Men det som ble sagt kan ikke gjøres usagt.

Folkets frykt, sinne og frustrasjon var ekte, hadde ulmet lenge, og hadde ikke gått vekk av seg selv.

Handlet ikke bare om EU

Tilliten til de politiske klasser var fremdeles katastrofalt lav, ikke minst blant dem som jobbet hardt uten at livene deres ble bedre, eller de som ikke gjorde det og som følte seg forbigått.

For dem var innvandrere konkurrenter i et arbeidsmarked med stillestående eller fallende lønninger, i et boligmarked som hadde løpt løpsk. Utlendinger som konkurrerte om sykehussenger, om skoleplasser og om seter på bussen.

Det handlet altså ikke bare om EU. Det handlet om menneskers krav på respekt og et ønske om kontroll over eget liv.

Det blir verre om dere drar, sa stemmene fra Brussel, men for mange virket det usannsynlig.

Det var på tide å kutte båndene, stenge grensene og ta sine egne valg.

_________

På Twitter: @jornmadslien

_________

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Det-handlet-ikke-bare-om-EU_-men-om-krav-pa-respekt-og-onske-om-kontroll--Jorn-Madslien-583112b.html


The Jornalist

Jorn Madslien is a writer and broadcaster with more than 20 years experience as a journalist for BBC News, CNBC, Dow Jones and Institutional Investor.

 

Jorn created The Jornalist in 2015 to bring you generated news stories, views and glorious storytelling on automotive and energy, sustainability and luxury, global affairs and local angles, from a number of contributors. 

Please note that publication does not equate endorsement, merely an expression of interest.