«Disse bilene krever respekt»

Snøen laver ned og kaos råder langs sørengelske landeveier, men i baksetet til en Rolls-Royce Phantom limousin er det lunt og varmt.

Bilprodusentens øverste sjef lener seg tilbake i det store, myke skinnsetet. Det er dette det dreier seg om.

Rolls-Royce har stått for noe av det ypperste innen bilverdenen, både når det gjelder teknologi og komfort. Bilene tilbyr til og med kjøreopplevelser, ikke minst takket være sitt lekre, slanke ratt som bare de aller heldigste noensinne får kjenne i sine hender.

Tom Purves kjæler med de mekaniske bryterne som klikker varmt mellom fingrene hans, med knappene som gir akkurat nok motstand slik at en kjenner at «her er det noe». Arvesølv kunne man sagt, men hos Rolls-Royce heter krommet «juveler».

– Det er vanskelig å sammenligne oss med konkurrentene, vi har ingen direkte konkurrenter, sier Tom Purves.

En gentlemans bil

Purves er kapteinen, fabrikken er hans skip, der han står rak i ryggen, militær i holdningen, det grå håret gredd glatt bakover. Slipsknuten er stram, jakken i den skreddersydde, dobbeltspente dressen igjenkneppet. Et silketørkle stikker opp av brystlommen, de blankpussede skoene skinner som var de ibenholt.

Han fremstår som en mellomting mellom en gammel føydalherre og en hardbarket industrialist med olje på hendene.

Purves liker å fremheve Rolls-Royce’ tradisjoner, og hvordan han i løpet av en snaut 44 år lang karriere, har gjort sitt til at de kan føres videre til neste generasjon.

– Jeg er meget stolt av de lærlingene som har fullført utdannelsen her, sier han.

– Vi har gitt dem faste stillinger, og neste år ansetter vi ti til.

Produktet lærlingene skal jobbe med, har han foran seg. Den aller siste modellen som lanseres i disse dager: en Rolls-Royce Ghost med håndsydde skinnseter, polerte flater i edeltre. Purves ser kjærlig på bilen, men nærmer seg ikke. Han vurderer den på avstand, som en far beundrer sin tenåringsdatter. Kanskje ser han seg selv i den skinnende lakken? Kanskje ser han sitt liv?

– Man tar ikke på en Rolls-Royce, sier han.

– Man lener seg ihvertfall ikke på dem. Disse bilene krever respekt.

Født selger

Purves vokste opp i Edinburgh, hvor hans far var direktør i en av Skottlands første store bilutsalgkjeder. Som barn var motormagasinet Autosport noe av det første Purves leste. Hans bane var klar.

Faren mente imidlertid han burde ta en universitetsutdanning.

– Som alle skotske fedre, forsøkte han å overbevise meg om at jeg burde bli regnskapsfører, smiler Purves.

I stedet søkte Purves lærlingjobber hos Jaguar og Standard Triumph, før han fikk napp hos Rolls-Royce Motors i Crewe, Cheshire.

– Vi var 24 gutter, noen fra alminnelige familier, andre fra prestisjetunge privatskoler og ærverdige familier, sier Purves.

På naborommet bodde Sanjay Gandhi, sønn av Indias daværende statsminister, Indira Gandhi.

Ingeniørlære hos Rolls-Royce var i praksis en treårig lederutdanning – seks måneder i fabrikken, som også produserte Bentley – og så videre i alle avdelingene i selskapet.

– Fordelen med å ha vært ingeniørlærling, er at jeg forstår hvordan biler er satt sammen, sier Purves.

Han fant fort ut at hvis han tok på hvit skjorte og slips under overallen, som forøvrig også var hvit og med en stor RR-logo på brystlommen, så fikk han vise kundene rundt fabrikken. En bilselger var unnfanget.

– Det var mer interessant å fortelle bilenes historie enn å ligge under dem og skru, sier Purves, før han ramser opp noen av bilene han selv har eid; Jaguar E-type, Lotus Elan, Jensen CV8 og Triumph TR3.

– Jeg elsker gamle biler og alt ved dem, smiler han.

– Det er bare et tidsspørsmål før jeg skaffer meg noe spennende å ha i garasjen.

Mulighetenes verden

Umiddelbart etter lærlingutdannelsen fikk Purves jobb som sjef for Nord-England og Skottland. Han var da knapt 20 år gammel, og meget optimistisk med tanke på fremtiden.

Men etter bare fire år gikk det galt for Rolls-Royce. Etter en mislykket storsatsing innen turbinmotorer gikk selskapet konkurs, og nyheten nådde Purves over radioen mens han satt bak rattet i en Silver Shadow på vei fra Edinburgh til Glasgow.

– Det kom som et stort sjokk, og det lærte meg en lekse i ung alder: Det finnes ingen sikkerhet, kun muligheter, sier Purves.

Etter konkursen i 1973 ble selskapet nasjonalisert, og bildivisjonen sluppet løs på viddene – uten gjeter.

Den vanskelige perioden ga Purves’ karriere et løft. Han flyttet umiddelbart til Sveits, hvor Rolls-Royce åpnet en ny internasjonal salgs- og distribusjonsavdeling, og videre, i 1979, til Kuwait på et tidspunkt da oljeinntektene begynte å flomme inn i Midtøsten.

– Jeg kom kjørende fra Jeddah til Kuwait, tvers over den saudiarabiske halvøy. De hadde akkurat begynt å rulle ut asfalterte veier, og det var ikke mange Rolls-Roycer i kongeriket. Jeg stoppet for å fylle bensin da en liten gutt kom ut, kikket på Spirit of Ecstasy-figuren på panseret og sa «Lolls-Loyce». Det var da det virkelig gikk opp for meg hvor kjent merket var, til tross for at vi solgte relativt få biler.

Tyskerfantom

Etter 19 år hos Rolls-Royce lot Purves seg friste av den tyske bilprodusenten BMWs filosofi – tenk stort, lev moderat.

Filosofien appellerte til lærdommen fra Purves’ skotske oppvekst, et samfunn hvor man beholder føttene på jorden, samtidig som man kan ha store ambisjoner. Altså ikke helt ulikt Norge, ifølge Purves, som traff sin norske kone i Sveits.

Mens Purves var sjef for BMW i Storbritannia, økte salget fra 25.000 til 80.000 biler i løpet av syv år. Mannen kunne selge. Ledelsen ba ham om å gjøre det samme i det nordamerikanske markedet. Engelskmannen satset knallhardt på BMW-gruppens nyutviklede Mini.

– Skeptikerne sa at en ikke kunne selge en kombikupé i Amerika, at en ikke kunne selge små biler i Amerika og at en i hvert fall ikke kunne selge britiske biler i Amerika, ler han.

– Men Mini var en stor suksess, og skapte for første gang et marked for eksklusive små biler i USA.

Omtrent samtidig som Purves flyttet til USA, knivet BMW bittert med Volkswagen-gruppen om å kjøpe Rolls-Royce- og Bentley-fabrikken i Crewe.

BMW leverte allerede motorer til Bentley Arnage og Rolls-Royce Silver Seraph, men Volkswagen vant likevel konkurransen. Det de ikke visste, var at Rolls-Royce-navnet ikke var inkludert i prisen. Merkenavnet var fremdeles eid av flymotorselskapet Rolls-Royce.

I januar 2003 fikk BMW retten til å bruke Rolls-Royce-merket. For første gang siden Rolls-Royce kjøpte Bentley i 1931, gikk de to eksklusive merkene hver sin vei.

– Det var en vidunderlig periode da store investeringer ble gjort, ikke bare i Rolls-Royce og Bentley, men også i Bugatti og i Maybach. Mange innen bilbransjen jaget etter relativt få kunder, og alle hadde ambisjoner som var noe høyere enn de faktisk kunne oppnå, sier Purves.

BMW bygget en splitter ny Rolls-Royce-fabrikk ved Goodwood i West Sussex, sør for London. Der utviklet de helt nye biler basert på Phantom-modellen som kom i 2003. Med den nye Ghost-modellen håper Rolls-Royce at salget kan dobles, og føre til et årlig salg på 2000 biler.

Tid for livet

Og med det er jobben gjort for Tom Purves.

– Hadde du fortalt den lille skolegutten i Skottland at han ville ende opp med en norsk kone, og jobbe for et tysk selskap i Amerika etter å ha bodd i Sveits og Kuwait, da ville han sagt: «Virkelig? Det tviler jeg på.»

– Jeg planla det absolutt ikke slik, men jeg har vært meget heldig. Det handler ofte om å være på rett sted til rett tid.

Pensjonstilværelsen vil Purves tilbringe i et nyrestaurert hus på stranden, en times tid sør for den nye fabrikken i West Sussex, med sine malerier og fotografier, sine historiebøker og biografier.

– Jeg har dessuten alltid vært lidenskapelig når det gjelder golf, til tross for at jeg synes det er et meget vanskelig, sier han.

– Min kone Hildes familie er meget musikalsk, fortsetter Purves.

– Hun var dosent ved Carnegie Hall i New York. Hennes bror, operaregissør Per Boye Hansen, er direktør for Festspillene i Bergen og hennes far, Ørnulf Boye Hansen, var professor i fiolinspill og kammermusikk ved Norges musikkhøgskole, så vi er omgitt av musikk. Vi ser ikke mye tv, men foretrekker å lytte til musikk, og vi går helst på konsert eller i operaen.

Purves fattet interesse for musikk da han som tenåring så Beatles første turné i 1964. Siden ble det Rolling Stones.

– Onkelen min var inspektør i brannvesenet, og han fikk tak i billetter for meg og fetteren min.

Siden den gang har han åpnet for klassisk musikk.

– Av og til tror jeg man trenger litt fred og ro, og Chopin er god stemningsmusikk, sier han.

– Eller Beethoven, Brahms. Og Mozart, selvfølgelig. Det kommer litt an på humøret.

_____________________

D2 - http://www.dn.no/d2/bil/2010/02/26/laquodisse-bilene-krever-respektraquo